Frustrerende innaktivitet…

Jeg lengter etter å potte om liljebabyene ute, rydde på plass alt babyutstyr, få orden rundt meg. Istedet blir jeg så kvalm av å kjøre til barnehagen at resten av dagen blir tilbragt i senga. Fra å være en ressursperson som får arbeidet unna er jeg blitt en som er tvunget til å se alt som skulle vært gjort uten å kunne utføre det… Jeg begynner å forstå frustrasjonen til tidligere pasienter i hjemmesykepleien. Nå er jeg jo i den heldige situasjoene at dette kan ikke vare mer enn max 14 uker til, men desperasjonen lurer. Heldigvis finnes det små hyggelige overraskelser som denne blomsten på en pelargoniastikling jeg fikk av Ragnhild ( Raell) ifjor høst

Jeg har vært en liten runde i hagen, men det var ikke mye å se… Viburnum bodnantense Dawn står som den har gjort lenge:

Klar med knoppene, men ikke villig til å la de springe ut…

Litt av vinterens galskap var også synlig, det er 4 pionfrø i hver potte;o) :

Disse pottene skal ikke stå her altså, men jeg er tom for staudekasser og må skaffe flere;o)

Klosterklokkene og snøklokkene har kommet opp ca 3 cm, men ikke med knopp enda, så det er nok en stund til de kommer med blomst… Men som dere kan se er det ikke hvit vinter her iår… Jeg dro opp noen gresstuster i bedene jeg passerte og, så det kan vel ikke være særlig snakk om tele i bedene mine iår. Hw hyde har ikke sendt løkene enda, og jeg lurer på hvor lenge jeg skal vente før jeg maser litt… Det hadde jo vært en fordel å få de så fort så mulig for min del, før vesla gjør meg enda mer innaktiv ( handikappet)… Håper dere overlever sutringen min, men når jeg ser andre gravide springe rundt kjenner jeg at jeg synes livet er ganske urettferdig… Jeg vet jeg er heldig som er gravid, men jeg skulle gjerne vært litt friskere mens jeg var det…